~ ENERIGIKODEN ~: april 2020

lørdag 25. april 2020

Kronisk utmattelse del 4 - dysautonomi - ubevisst stress!

Velkommen til del 4 i serien om kronisk utmattelse og slitenhet.

Vi har vært i gjennom forskjeller på utmattelse og normal slitenhet. Vi har sett på hvor gasspedalen til energien sitter, og det autonome nervesystemet som er ansvarlig for omdanning av tilstrekkelig med energi. Der styres funksjoner som påvirker livskvaliteten vår aller aller mest, inkludert tilstrekkelig med energi!

I dag skal vi se på den ene faktoren som skaper mest ubalanser i det autonome nervesystemet, og som er den vanskeligste å oppdage. Hjernen sin stressrespons med ubevisst stress.

Bakgrunn

Vi vet fra fysiologien at parasympatisk aktivitet er det nervesystemet faller automatisk tilbake til i hvilemodus. Av naturlige grunner som at vi er helt avhengige av parasympatikus for god søvn, fordøyelse, restitusjon og sårheling.

En dominans eller overvekt mot sympatikus reduserer kvaliteten på alle faktorene for optimal helse, og kan gjøre oss syke med lite energi.

Dominans betyr i denne konteksten at vi er en ofte, eller største delen av døgnet i sympatikus. Kroppen mister da en viktig restitusjons-kapasitet og evne til å fornye energilagre gjennom døgnet.

Det kan bli en normal tilstand for oss som vi sjelden tenker over. Den foregår i det skjulte.

Det autonome nervesystemet ligger under radaren for hva vi kan følge med på. En grunn til at vi bør forstå hva som skjer der, og hvordan vi kan påvirke indirekte det som er utenfor vår kontroll.

Hva er forskjellen på bevisst og ubevisst stress?

Noen ganger vet vi at vi har stress. Vi kjenner det på kroppen med pust, puls og muskelspenninger. Vi jobber under press og har ytre faktorer som må håndteres innen korte frister. Alt fra å levere barna i barnehage, til sjefen på jobben. Eller våre egne forventninger til hva vi selv bør prestere. Det er mange ganger vi kjenner at nå blir det litt for mye her. En grunn til at vi ser fram til helg eller ferier for endelig å kunne slappe av.

Ubevisst stress er mer snikende. Det handler om at stressresponsen er koblet inn uten at vi tenker over det eller vet om det.

Vi kan alle kjenne symptomer på det, men kobler ofte symptomene til andre ting enn at hjernen er i alarmmodus. Noen ganger tenker vi at det bare er slik jeg er. Indre uro og spenninger er en del av "meg" og lite å gjøre med.

Vi ser ikke at det skjer noe i bakgrunnen som jobber med å hjelpe oss. Noe som aktiverer beskyttelsesmekanismer og prøver finne løsninger. Samtidig som det koster energi og skaper ubalanse under radaren for opplevelsen vår.

Hvor skapes ubevisst stress?

Når vi snakker om ubevisst stress så er det hjernen som har koblet inn alarmsystemet, eller stressresponsen som vi også kan kalle den. Det skjer når amygdala, en liten kjertel i hjernen, aktiveres og sender ut alarmsignal. Beste måten å oppdage det på er via symptomer. Vi blir rastløse, urolige, engstelige, irriterte, aggressive eller det motsatte. Vi mister energi og kan gå inn i depresjon.

Det er ikke vår naturlige "default" innstilling, men noe som kobles inn ubevisst som beskyttelse.

Hvorfor skaper vi stress som ikke er bra for oss?

Det skyldes urgamle beskyttelsesmekanismer. Vi liker å kalle det for et alarmsystem, men vi kan ha mer nytte av å se på det som et beskyttende rebalanseringssystem. Noe som skal få oss tilbake til normalen. Til velvære, ro, harmoni og trygghet. Dette systemet er din venn og er der for å hjelpe deg.

Hva skjer med kroppen vår ved ubevisst stress?

Det tar kroppen midlertidig ut av parasympatisk aktivitet og aktiverer oss til flukt eller kamp. På et lavt nivå, mest som en ulming i bakgrunnen, men nok til at kroppen kommer ut av restitusjon og helingsmodus.
En respons som er ment å vare maks fem minutter blir kronisk når den varer en halv time eller mer. For noen kan den være påkoblet store deler av døgnet.

Det hemmer immunaktivitet, endrer hjernens signalstoffer, hindrer god fordøyelse, tar mye energi og gir dårlig nattesøvn. Alt dette med en god hensikt om å få oss tilbake til normalen, med mer parasympatisk aktivitet.

Hva kan vi gjøre for å komme ut av det?

Ingenting, og her ligger hele nøkkelen.

Vi er designet til å gå automatisk tilbake til parasympatisk balanse.

Det er ikke noe vi trenger gjøre for at det skal skje. Det er noe som skjer ved fravær av noe annet, som opplevde trusler.

Samtidig er det bare delvis sant fordi spesielt pustemønster påvirker autonom aktivitet, og bevisst bruk av pusten kan roe systemet mye ned. Men prinsipielt så skjer prosessen automatisk når vi ikke har stressresponsen koblet inn.

Det at vi hele tiden føler at vi må "gjøre" noe, holder oss i stressresponsen. En grunn til at vi opplever å ikke komme ut av den, eller at vi ikke kan gjøre noe med den. For det er helt riktig, den balanserer seg selv når vi tillater det.

Den store triggeren for innkobling er opplevde trusler, og de trenger ikke være reelle. Da kobler beskyttelses systemet automatisk inn for å hjelpe oss. Dessverre er dette systemet designet på et tidspunkt i historien da vi hadde helt andre utfordringer enn i dag. Det betyr at vi får feiltolkninger av opplevelsen, og unødvendig mye stressrespons koblet inn.

Forståelse for hva som skjer i prosessen hjelper oss. Det å se hvor stress egentlig kommer fra, og mekanismen som slår av stressresponsen.

Det er også starten på å balansere det autonome nervesystemet tilbake til normalen, sammen med andre tiltak. Ofte gjør vi andre tiltak, mens det viktigste fortsatt er aktivt i bakgrunnen utenfor oppmerksomheten vår.

Det gjør at vi ofte ikke lykkes med gode tiltak innen ernæring, hvile, aktivitet og søvn. Energien kommer bare ikke tilbake, og vi skjønner ikke hvorfor.

Skjønt det er ikke så komplisert når vi er på lag med fysiologien vår. Ser mekanismene, skjønner ubalansene og hva som påvirker. Da har vi lagt grunnlaget for en helt ny prosess!

Kilder:

torsdag 9. april 2020

Kronisk utmattelse del 3 - det autonome nervesystemet

7 ting du bør vite om ANS!

Vi har nå kommet til et tema som jeg både har gledet og gruet meg til å skrive om. Jeg har gledet meg fordi at det inneholder så mange løsninger vi ser etter, og samtidig gruet meg i forsøket på å gjøre det mest kompliserte og komplekse i kroppen enkelt og forståelig.

Heng med videre og se om det gir mening!

1. Hva er autonome funksjoner?

Vi skal begynne med å se på begreper som autonom og autonomi. De kan ha ulik betydning avhengig av konteksten, men i prinsippet peker de mot noe som er selvstyrt, selvorganiserende eller selvjusterende. I utenlandsk litteratur finner vi også begrepet dysautonomi. En fellesbetegnelse for ulike tilstander definert som dysfunksjon eller ubalanser i det autonome nervesystemet, heretter bare forkortet med ANS.

Hvis vi skal forklare viktighet og funksjon til ANS kan en metafor til nye biler være nyttig. I alle nye biler sitter det en datahjerne som styrer elektronikken. Dette gjelder alt fra motorstyring til kupelys. Hvis denne datahjernen ikke fungerer som den skal hjelper det ikke om du har luft i dekkene, nok drivstoff, gode bremser eller alt annet teknisk i orden.

Du vil likevel ha et stort problem hvis styringssystemet ikke fungerer, og normal funksjon blir nedsatt.

I kroppen har vi sentralnervesystemet som kontrollsenter. Dette er koblet til, eller er en del av ANS (eller motsatt) slik at problemer her vil overstyre alt annet. Med problemer menes at det kan være fysiske skader på systemet, eller bare ubalanser i funksjon. Det er det siste vi skal ha fokus på videre.

2. Hva gjør autonome funksjoner?

De er ansvarlig for kontroll på alle de viktigste prosessene i kroppen. Det inkluderer energinivå, søvn, immunforsvar, fordøyelse, hormonproduksjon, blodtrykk, blodsukker, balanse, puls, temperatur og pH. Prosesser som er utenfor viljestyrt kontroll og som sikrer oss overlevelse i nuet.

3. Hvor skjer autonome funksjoner?

Hvis vi skal brøke det helt ned så ender vi opp på cellenivå. Celler bygger opp ulike typer vev som blir til organer, som igjen danner organsystemer, og som blir til en hel organisme. I en celle kan det foregå 30-60000 ulike prosesser til enhver tid som styrer funksjoner nevnt over!

Du kan være glad for at dette er noe som skjer helt automatisk og at det ikke er noe du skal kontrollere eller styre!

Vi skjønner lett håpløsheten i å skulle ta den oppgaven. Samtidig som vi andre ganger tror at det er opp til oss å ta kontroll over kroppen..

4. Hvordan skjer autonom kontroll?

Sentralnervesystemet, hjernen og ANS er en del av både autonome OG adaptive systemer. Adaptivt betyr at de tilpasser seg, og det er slik de kan sikre overlevelse for organismen.

Det store spørsmålet er HVA er det de tilpasser seg som skal sikre vår overlevelse? Svaret er miljø og livsstil!

Autonom kontroll påvirkes av både indre og ytre miljø samt livsstilen vår.

En hoved mekanisme på denne kontrollen er gjennom hjernen sin stressrespons. Den skal både oppdage «trusler» og sette i gang en passende handling som beskytter oss.

5. Hvorfor er autonom kontroll så viktig?

Her finnes det en lang rekke svar som er opplagte. Alt fra kompleksiteten i biokjemien vår, behovet for øyeblikkelig handling ved trusler, til beskyttelse mot fremmede organismer vi ikke en gang vet omgir oss som virus og bakterier.

Tenk også på alt som går helt av seg selv som fordøyelse av mat, restitusjon mens vi sover, økt hormonproduksjon om natten, konstant fornyelse av alle kroppens celler, vel listen kan gjøres lang.

6. Hva forstyrrer autonom balanse?

Systemet er ment å skulle vedlikeholde seg selv og opprettholde balanse. Det store spørsmålet er da hva det betyr i praksis. Hva er egentlig autonom balanse? Når skapes ubalanse og hvordan kan vi gjenopprette den?

Vi kan dele ANS inn i sympaticus og parasympaticus, eller bare det sympatiske og parasympatiske nervesystemet. Den første er «gasspedalen» som aktiverer kroppen til handling og alltid er involvert ved opplevde trusler, og den andre er «bremsen» som roer oss ned og gir restitusjon og avspenning når vi føler oss trygge.

Normalt veksler vi naturlig mellom disse to. Der parasympatisk aktivitet er den vi automatisk faller tilbake til når det ikke er fare på ferde.

7. Hva er autonom ubalanse?

Nå er vi over på det som kan kalles for dysautonomi. Eller kroniske ubalanser i ANS. Dette blir i praksis ubalanser mellom den symptatisk og parasympatiske delen i nervesystemet. Det kan være 8 ulike ubalanser sammen og hver for seg kategorisert slik:

For høy eller lav sympatisk respons ved hvile
For høy eller lav sympatisk respons ved aktivitet
For høy eller lav parasympatisk respons ved hvile
For høy eller lav parasympatisk respons ved aktivitet

Vi ser da at den tradisjonelle løsningen med å skulle øke parasympatisk aktivitet (aka stimulere vagusnerven) bare er en del av hva som kan være problemet (eller løsningen). Det trenger å være balanse på begge og i ulike faser av aktivitetsnivået vårt.

Et eksempel på dette kan være POTS (Postural takykardi syndrom) der en person er i balanse ved hvile liggende, men får høy puls og blir svimmel ved å reise seg opp og blir aktiv.

Sett fra et medisinsk ståsted vil det være snakk om ytterpunkter i dysfunksjon og eventuelle diagnoser med patogene årsaker.

Sett fra et funksjonelt ståsted vil det være snakk om ubalanser som skaper forstyrrelser på normal funksjon i energi, søvn, restitusjon, fordøyelse, stressopplevelse m.m. Her tar vi for oss den funksjonelle delen videre med årsaker og potensiell bedring av funksjon.

I neste artikkel skal vi se på den største enkeltfaktoren til autonome ubalanser! Du finner den her.

Gikk du glipp av del 1 og 2 så finner du dem her og her.

Lik og del! :)